Listening - Yoga in the Theater of Wow! Finding the Yoga of Nanak

Have you noticed that when you think you hear something and try to hear what it is, the mind becomes silent? Nanak uses this phenomenon as a technique to still the mind.
If you sing a song, and at the same time really listen to yourself singing, the same thing happens. 

Even better, listen as if it is the Universe itself, that is singing. While you are silently listening.  It has the same effect as when you sit in meditation, and you imagine that it is the Buddha that is sitting. And then you realise it is.

Yoga for Kaliyuga

Going deeper into the sources of Yogi Bhajan's kundalini yoga, I came across Nanak, the great poet from the Indian middle ages. The founder of Sikhism, who realised that the best yoga for the age of darkness (kaliyuga) was to sing, and thus vibrate every cell and mitochondria in the body, stimulating inner light and equanimity.

The yoga of the coming age of ethical individualism will not be ego yoga

Nanak became a big inspiration for me. So much so that I soon left a lot of Yogi Bhajan's philosophy behind. Maybe ego yoga is necessary up to a point. A phase to pass through - for some. 
It may even be a good place to start. 
But it is not a good place to end up. 

And it is not a necessary phase that everybody has to go through.

We are the next big thing without knowing it

I hope the era of the ego - or the era of collective and narcissistic enslavement to the belief in a false self - will come to an end soon. It is not good for us, and not good for the planet.
Nanak found out something very interesting. Instead of listening all the time to the self-referential thoughts that create and sustains the ego, you can listen to no-thingness instead. If you do that, the whole ego thing falls away naturally.

What we are left with then, when ego falls away, is the new human. The new model that uses what we call ego as a tool, without wearing it as an identity. This is something everybody can learn how to do - now. We are not obsolete. We have the next level of human evolution already in us. Dormant.

Time for humanity to grow up

When you come to Nanak and the Guru that is in Nanak, you have to be finished with competition and power-games. You have to be finished with all the yoga-for-the-ego-stuff.
Instead It’s time to realize that ‘where ego is, the Divine is not’.
It’s the ‘not me, but Christ in me’ moment of Paul. It’s the ‘Thy Will be done’ of the mystics. It’s the ‘realisation of no self’, of the Buddha. Basically, it is the stage of the journey where it is time to grow up.

Modulations of the same vibration

I have not become a Sikh, for various reasons (It really doesn't matter to Nanak if you become a Sikh or not), but the thinking of Nanak and his teacher, is free for all. His songs are gifts to all mankind.
Through his songs, Nanak teaches us concepts that can really help us grasp reality as it really is - beyond sensory experience and our worldview based on this.
Like the Naad, the standing wave or vibration that is the primal soundless sound of creation in everything. Modulated differently, and uniquely, in every individual being.
Or Naam - the song of who we truly are - that is sung inside us, in every cell.

Contact-points to No-thingness

These concepts really vibrate with me, and in me. I can feel them. And therefore I can learn from them, and draw power from them. They are like contact-points to impulses from No-thingness. (The source from which all things emerge, but in which no thing has yet received characteristics).

What is the teacher of Nanak?

Somehow, the Universe itself has some kind of inherent sentience, some kind of teaching ability. Somehow IT is able to teach me. - through my experience of my own life.
This is Nanak’s guru to me. It is not a symbol or personification. It is the creative intellect of the universe that creates every living individual continuously through that individual's experience and learning - according to the natural laws of evolution. Spontaneously.

The Theater of Wow!

If you identify with the ego, you are just a theatre prop. A costume or a mask. A persona. You’re not even an actor. There are many roles, but only one actor, Nanak tells us.
The Guru is the writer of this Theater of Wow! IT is the producer and director of the play we are all playing. And also the ecstasy of the Aha! Experience. The catharsis. Sometimes painful, sometimes blissful, but always playfully teaching us to evolve and let go and be at one with the One, in unison.

This is my homage to the great sage:

Like sjelden som et torskehode!

Da søramerikanerne fikk tak i den norske internasjonale bestselgeren Og bakom synger skogene, gikk de helt av skaftet. De syntes det var helt fantastisk at man kunne skildre for eksempel det å sette ut mat til nissen, som om det ikke var noe merkelig i det hele tatt.
Dette møtet med det norske avfødte en helt ny sjanger: Magisk realisme. Vi fikk forfattere som Gabriel García Márquez og Isabel Allende. Vi bare elsket hvordan de kunne bringe det magiske inn i fortellingen på en så selvfølgelig måte... helt ute av stand til å avsløre den opprinnelige inspirasjon.

Og så er det Brasil, da, som nordmenn ikke skjønner så mye av, men som vi forbinder med overmenneskelig fotball, og fyrig samba. Vi elsker karneval, men som kultur er vi ikke i nærheten av å kunne håndtere et. (Karnevalene i Oslo endte i enorme fyllekalas og måtte avvikles).

"Like sjelden som et torskehode", er et uttrykk i Brasil. Forklaringen på uttrykket er at torskehodene blir igjen i Norge når vi produserer tørrfisk til bacalao. Nasjonalretten. 

Vi nordmenn har imidlertid torskehoder nok, for å si det på den måten. Vi liker å være i hodene våre. Det er ikke en helt elendig metafor, hvis jeg sier at hvis vi nordmenn er torskhodet, så er brasilianerne kroppen. Vi er for mye hode. Vi finner det naturlig å sitte i mørket og gruble. Vi liker å løse problemer. Vi har dårlig kontakt med det lekne, sosiale indre barnet. (Til gjengjeld kan brasilianerne lære mye av oss når det gjelder de verdiene som har skapt vårt velferdssamfunn, men det er en annen historie). 

Jeg setter stor pris på mine brasilianske venner, og stor pris på hva deres kultur bringer. Fordi jeg opplever at den beriker det norske. Ikke bare med rytmer. Også med en sødme og en inderlighet som vi nesten er litt redde for, og nesten ser på med skepsis. Men som mangler litt i vår kultur. 

Derfor har jeg som prosjekt å synge disse sangene på norsk.

Celestial - Det himmelske

Hvis det er noe som virkelig er så sjelden som et torskehode i Brasil, så er det dogmatiske mennesker. "Spiritualitet uten religion" som er relativt nytt for oss, er noe brasilianerne har skjønt for lengst. De er mye flinkere enn oss til å se det poetiske i symbolske fortellinger, uten å henge seg opp i meninger, ismer og definisjoner. De har en kultur som er resultat av å blande religiøse systemer, og som stadig skaper nye synkretiske ritualer. De føler seg ikke så lett som oss truet av hengivelse. 

Denne sangen er skrevet av Janderson Fernandes som først var gnostisk prest, men som senere ble Prem Baba - en populær brasiliansk opplyst mester.

Sangen beskriver poetisk noe man kan oppleve i meditasjon. Et møte med fader og moder prinsippet, i det "himmelen åpner seg" og forenes med "jordens duftende hage."

I akkurat det øyeblikket, når jord og himmel møtes i hjertet, i det Hellige Bryllup, kommer kolibrien. Dette mystiske sendebud og symbol for ånd. Beija-flor: Blomsterkysseren. 

Magisk natur-realisme, kunne vi kanskje kalle det. I så fall burde det være midt i blinken for norske naturdyrkere og soltilbedere.

Celestial (Janderson)

Det himmelske, som kommer nå. Tett inntil deg, der vil jeg gå

Himmelens hoff, åpner endelig seg. Og min egen ånd, løfter seg mot deg

Hellige far, Gud skaperen. Opplys oss med, din glans så ren

Hellige Mor, blomst av sjasmin. Du din parfyme sprer, i hagen min

Englene synger i morgenrød. Den vakre soloppgangen, bringer sin glød

Guddommelig kjærlighet, som hellig er. Den åpner seg. Fra deg til meg

Å min historie, jeg søker den. Med hjelpen din, jeg finner frem

Denne hemmeligheten, som viser meg. Jeg kan den søke, i naturens speil

Jeg danser slik, blant blomstene. I den astrale hagen, i blant fargene

Ved å danse slik, fylt av kjærlighet. Kommer kolibrien, i hengivenhet

Hengivenhet....... og sånn.

Det er det samme hvor jeg drar, så møter jeg meg selv i døren, pleide en annen utgave av meg å si, hvis noen foreslo en reise.

Man kan også si, som denne sangen, at det er det samme hvor jeg drar, så er det dette mystiske andre jeg møter. Kall det Gud. Kall det et meningsfullt univers. Det er en finere historie enn min gamle ironiske. Mer egnet til å inspirere. Og man bør velge sine historier ut fra deres hensiktsmessighet.

Denne sangen er en liten kriya, i seg selv.
(En kriya er en kundalini yoga serie, satt sammen for å skape en spesiell effekt.) Effekten av denne er kontakt med det som noen ganger kalles Buddha feltet eller Kristus feltet.
Den tilstanden da man intenst føler medfølelse med alle levende vesen, og ønsker at alle skal være fremgangsrike.

For å klare å synge den, må jeg bruke det lille jeg kan av klassisk teknikk og det krever at alle chakraene har en viss gjennomstrømning. Det er kanskje en liten kriya, men det er en komplisert kriya. Den kan telles i både 4 og 6, og man må rekke over et digert sprang i registeret, mellom dype toner og høye toner. Jeg må strekke meg både oppover og nedover. (Og deri ligger yogaen). Jeg klarte ikke å synge den på brasiliansk, så jeg måtte oversette den til norsk. Hjertets språk er tross alt det første språket vi lærte.

Chandra spiller kalimba, så jeg måtte finne opp et gitarspill også.



Bildet av å stupe ned i et hav av hengivenhet, forbinder jeg med den hengivne medfølelse som strømmer fra hjertet til en Bodhisattva. En Jesus, eller Buddha. Den som nekter å gå inn i nirvana før alle andre vesen også er opplyst.

Dette er et sted vi kan komme til i meditasjonen, når vi bruker hengivelse, eller devotion, som metode.

Skal jeg være hengiven, sa du?

I 2017 er hengivelse nærmest et fremmedord. Det er noen tiår siden vi sluttet å være hengivne hustruer eller hengivne til sjefen. Hele begrepet stinker av underkastelse, synes vi. Men det å hengi seg til noe, overgi seg til noe, gi fra seg kontrollen, kan også være vidunderlig. Og kanskje akkurat det vi frosne nordmenn og skandinaver trenger.

Når dette noe viser hengivelse tilbake, da er unionen et faktum. 
Denne unionen kjenner vi i hjertet - som om det skulle briste - og det er selve hensikten med yoga vi kjenner. Det å forenes med Altet.
Gjennom devotion, det å hengi seg til det man innerst inne elsker aller høyest, kan vi ekspandere hjertesenteret til å omfatte alt, og på den måten erfare den ubetingede kjærlighet som omgir oss alle, og som vi når som helst kan våkne opp til.

Når øvelsen er over, går vi tilbake til vår normale væremåte. Vi er ikke ute etter en vekkelse med vår hengivenhet. Målet er ikke å bli "frelst", men å få kontakt med vår evne til å elske.
Vi kan eie en "religiøs" erfaring, uten å være "religiøse". Vi er yogier. Vi trenger ikke knytte vår identitet til en tro. Vi knytter isteden vår tro til vår fenomenologiske erfaring.

Jeg bruker denne sangen i min Sound Current Workshop, men den egner seg for meditasjon når som helst. Den er skrevet i en slik tilstand som den beskriver, så å synge eller lytte til den, påkaller tilstanden.

Både å synge og å lytte er sentralt i kundalini yoga. Det hjelper oss å oppfatte verden i HD, med bedre oppløsning slik at vi kan få øye på de viktige detaljene.

The devil, er som kjent, in the details.

Sat Nam!

Notes from the Road

As a very young man, I heard this song and wished it was about me, haha.. :)

A year ago, or something, I discovered she was singing about Bob Dylan. The same very young man - me - would have wanted to be him too. Or that 'original vagabond' that he projected. The legendary stranger. One of the wandering storytellers or bards of old. 

Or a wandering yogi... As a slightly older, but still very young man, I met with wandering yogis in India who wanted to read my fortune for money. The cafe host brushed them off by declaring "You who don't even know where your next meal is going to come from, how could you possibly foresee anyone's future?" A cautionary tale, perhaps. I took it to heart. There's a difference between wandering and drifting. 

I saw a glimpse of that very young man today. The one who listened to "Diamonds and Dust"' and I think he gave me a thumbs up. 

For a moment I felt in touch with my souls purpose, or at least one of them ;) Btw I'm heading home. I like that too - Very much! :)

Pacha Mama - Sjelens mor

Hvis vi får øye på vår egen sjel, og klarer å la være å klistre den på et annet menneske, har vi mulighet til å forstå hva den er. Bli kjent med den. Forstå at det er oss selv.

Folk er ikke så gode på å oppfatte den andre. Vi blir sjelden sett for hvem vi er. Vi er ikke gode på å bytte rolle, eller stå i en annens sko. Vi vil heller tildele våre medmennesker roller i vårt eget private skuespill. Vi sjekker om de passer til rollen, men ut over det, vil vi helst ikke vite så mye.

Det er dette fenomenet som skaper mye av Samsara - det illusoriske verdenshavet som er summen av alle våre nevroser.
Vi tapetserer våre partnere med vårt indre ubevisste materiale.Vi vil at den andre skal leve etter våre u-uttalte forventninger, og blir såret og sinte når den andre nekter å spille rollen vi har tildelt dem.

Men hvis du oppdager din egen sjel, og tar den hjem, så er du aldri alene. Det blir plutselig enkelt å forsone seg med verden.

For meg smelter sjelen sammen med den store Verdenssjelen  - Pacha Mama. I henne ser jeg alt som er vakkert og sant.

Pacha Mama Mother of All

Earth is such a lonely place,
for me and you. Yet such a holly place
Where we can find, what we need to know
To be whole. To come home

Come take my hand, old friend
I know you, you know my fate, my friend
My own soul. I see your face again
My own soul, I’m coming home

Yet, so few find the way, so many fall
On this battleground, so glorious they fall
It breaks my heart

Earth is such a lovely place
She holds us in her arms. Yes she’s nursing us
She holds us to her heart.
She’s our home away from home

Pacha Mama! We’re driving ourselves to death
Pacha Mama! We’re working ourselves to death
Pacha Mama! We’re toiling ourselves to death
Pacha Mama! We’re starving.
Won’t you rise us up again. And take us in

Pacha Mama! Mother of us all
Pacha Mama! We call on you, we call

Hvem skal heale healerne?

Ved begynnelsen av det nye året, i måneden til guden Janus som skuer bakut mot det gamle, og framut mot det nye samtidig, passer det å reflektere litt over stien. 

Jeg arbeidet i flere år i akuttpsykiatrien. En veldig interessant tid, men også utrolig tappende. Jeg lærte enormt mye om menneskets natur og skyggeside. Jeg så ytterpunktene av hvor sykt et menneske kan bli. Jeg så mennesker som hadde mistet sin menneskelighet. Uendelig dype kriser ingen så noen vei ut av - med konvensjonell behandling. 

Det var spennende også, fordi situasjonen, særlig på skjermet avdeling, kunne eskalere brått og uventet. Psykotiske mennesker lever i en slags våken drøm, og kan når som helst klistre drømmeinnhold på omgivelsene. (Det samme som vi alle gjør, ifølge spirituell tradisjon, bare i ente potens).

Jeg ble etter hvert mer og mer kjent med drømmesirkuset på vaktrommet også. Midt oppi underbemanning, profesjonskamp og korridorpolitikk var det én ting som gikk igjen, og det var tendensen til å ville hjelpe andre istedenfor å hjelpe seg selv. Veldig mange evnet ikke å gi noe til seg selv i det hele tatt. Dermed fikk de ikke nok næring, og forsvant ut i total utbrenthet. (Mange forsvant ut også fordi man ikke lenger klarte å stå inne for behandlingen syke mennesker fikk i psykiatrien, men det er en annen fortelling). 

Spørsmålet er, hvem skal hjelpe hjelperne? 

Siden den gang har jeg funnet andre måter å arbeide med mennesker på. Jeg har beholdt min terapeutiske tenkning og erfaring, men jeg bruker nå teknologier som nærer både de som deltar, óg meg selv. 

De som deltar, når jeg ser meg rundt nå, er nettopp veldig ofte empater, terapeuter og hjelpere. 

Derfor er svaret mitt at å arbeide med sin egen kropp, sitt eget sinn, sin egen vibrasjon og sitt eget åndedrett i et hellig men nøytralt rom, sammen med andre som gjør det samme, er healeren eller hjelperens perfekte mulighet til å gi til seg selv, og til å løfte og helbrede seg selv. 

Det skorter ofte litt på viljen, eller evnen, til å prioritere dette, men man lar vær på egen risiko og bekostning.

Mitt forsett er derfor å gi gavmildt til meg selv i det kommende året - av alt det som er bra for nettopp meg!

Godt nytt år!

Sat Nam!

Snøtraner i evigheten...

Den sjette masseutryddelsesperioden er igang på vår planet. Det trodde jeg aldri jeg selv skulle oppleve. Jeg trodde vi hadde mer tid. Ikke mye mer, men nok til at min generasjon ikke ville se katastrofen. Jeg tilbrakte ungdommen med naturvern og innsamling av data, men jeg trodde ikke på de dystreste spådommene. (Naturbevegelsen har spådd økokrisen omtrent like ofte som Jehovas Vitner har spådd dommedag).
Men her er vi altså, på vei utfor stupet. Jeg tok feil.

Samtidig må jeg innrømme at jeg synes at det er spennende å kunne bevitne den endringen menneskeheten nå blir tvunget til å gå gjennom. Det er spennende å se at gamle løsninger kollapser og gir plass til nye løsninger.

All lidelsen er ikke spennende, naturligvis. Enten det er mennesker eller dyr som blir offer når vi nå tvinges til å se på oss selv.

Kriser kan føre til større enhet og større forståelse. Kriser tvinger oss til å forene motsetninger. Slik sett er det mye global yoga i denne krisen. Det er derimot ikke yoga når vi forhindret andre arter i å nå sitt eget høyeste potensiale.

Akal!: Dette er to av de aller siste snøtranene som overvintret i India. Jeg fotograferte dem i Bharatpur i desember tidlig på 80 tallet. Arten er sterkt utrydningstruet og disse fuglene er fra en
populasjon som nå tilsynelatende er helt utryddet. Det er i så fall første gang noe jeg selv har fotografert har forsvunnet inn i evigheten.