Snøtraner i evigheten...

Den sjette masseutryddelsesperioden er igang på vår planet. Det trodde jeg aldri jeg selv skulle oppleve. Jeg trodde vi hadde mer tid. Ikke mye mer, men nok til at min generasjon ikke ville se katastrofen. Jeg tilbrakte ungdommen med naturvern og innsamling av data, men jeg trodde ikke på de dystreste spådommene. (Naturbevegelsen har spådd økokrisen omtrent like ofte som Jehovas Vitner har spådd dommedag).
Men her er vi altså, på vei utfor stupet. Jeg tok feil.

Samtidig må jeg innrømme at jeg synes at det er spennende å kunne bevitne den endringen menneskeheten nå blir tvunget til å gå gjennom. Det er spennende å se at gamle løsninger kollapser og gir plass til nye løsninger.

All lidelsen er ikke spennende, naturligvis. Enten det er mennesker eller dyr som blir offer når vi nå tvinges til å se på oss selv.

Kriser kan føre til større enhet og større forståelse. Kriser tvinger oss til å forene motsetninger. Slik sett er det mye global yoga i denne krisen. Det er derimot ikke yoga når vi forhindret andre arter i å nå sitt eget høyeste potensiale.

Akal!: Dette er to av de aller siste snøtranene som overvintret i India. Jeg fotograferte dem i Bharatpur i desember tidlig på 80 tallet. Arten er sterkt utrydningstruet og disse fuglene er fra en
populasjon som nå tilsynelatende er helt utryddet. Det er i så fall første gang noe jeg selv har fotografert har forsvunnet inn i evigheten.