Hengivenhet....... og sånn.

Det er det samme hvor jeg drar, så møter jeg meg selv i døren, pleide en annen utgave av meg å si, hvis noen foreslo en reise.

Man kan også si, som denne sangen, at det er det samme hvor jeg drar, så er det dette mystiske andre jeg møter. Kall det Gud. Kall det et meningsfullt univers. Det er en finere historie enn min gamle ironiske. Mer egnet til å inspirere. Og man bør velge sine historier ut fra deres hensiktsmessighet.

Denne sangen er en liten kriya, i seg selv.
(En kriya er en kundalini yoga serie, satt sammen for å skape en spesiell effekt.) Effekten av denne er kontakt med det som noen ganger kalles Buddha feltet eller Kristus feltet.
Den tilstanden da man intenst føler medfølelse med alle levende vesen, og ønsker at alle skal være fremgangsrike.

For å klare å synge den, må jeg bruke det lille jeg kan av klassisk teknikk og det krever at alle chakraene har en viss gjennomstrømning. Det er kanskje en liten kriya, men det er en komplisert kriya. Den kan telles i både 4 og 6, og man må rekke over et digert sprang i registeret, mellom dype toner og høye toner. Jeg må strekke meg både oppover og nedover. (Og deri ligger yogaen). Jeg klarte ikke å synge den på brasiliansk, så jeg måtte oversette den til norsk. Hjertets språk er tross alt det første språket vi lærte.

Chandra spiller kalimba, så jeg måtte finne opp et gitarspill også.



Bildet av å stupe ned i et hav av hengivenhet, forbinder jeg med den hengivne medfølelse som strømmer fra hjertet til en Bodhisattva. En Jesus, eller Buddha. Den som nekter å gå inn i nirvana før alle andre vesen også er opplyst.

Dette er et sted vi kan komme til i meditasjonen, når vi bruker hengivelse, eller devotion, som metode.

Skal jeg være hengiven, sa du?

I 2017 er hengivelse nærmest et fremmedord. Det er noen tiår siden vi sluttet å være hengivne hustruer eller hengivne til sjefen. Hele begrepet stinker av underkastelse, synes vi. Men det å hengi seg til noe, overgi seg til noe, gi fra seg kontrollen, kan også være vidunderlig. Og kanskje akkurat det vi frosne nordmenn og skandinaver trenger.

Når dette noe viser hengivelse tilbake, da er unionen et faktum. 
Denne unionen kjenner vi i hjertet - som om det skulle briste - og det er selve hensikten med yoga vi kjenner. Det å forenes med Altet.
Gjennom devotion, det å hengi seg til det man innerst inne elsker aller høyest, kan vi ekspandere hjertesenteret til å omfatte alt, og på den måten erfare den ubetingede kjærlighet som omgir oss alle, og som vi når som helst kan våkne opp til.

Når øvelsen er over, går vi tilbake til vår normale væremåte. Vi er ikke ute etter en vekkelse med vår hengivenhet. Målet er ikke å bli "frelst", men å få kontakt med vår evne til å elske.
Vi kan eie en "religiøs" erfaring, uten å være "religiøse". Vi er yogier. Vi trenger ikke knytte vår identitet til en tro. Vi knytter isteden vår tro til vår fenomenologiske erfaring.

Jeg bruker denne sangen i min Sound Current Workshop, men den egner seg for meditasjon når som helst. Den er skrevet i en slik tilstand som den beskriver, så å synge eller lytte til den, påkaller tilstanden.

Både å synge og å lytte er sentralt i kundalini yoga. Det hjelper oss å oppfatte verden i HD, med bedre oppløsning slik at vi kan få øye på de viktige detaljene.

The devil, er som kjent, in the details.

Sat Nam!