Like sjelden som et torskehode!

Da søramerikanerne fikk tak i den norske internasjonale bestselgeren Og bakom synger skogene, gikk de helt av skaftet. De syntes det var helt fantastisk at man kunne skildre for eksempel det å sette ut mat til nissen, som om det ikke var noe merkelig i det hele tatt.
Dette møtet med det norske avfødte en helt ny sjanger: Magisk realisme. Vi fikk forfattere som Gabriel García Márquez og Isabel Allende. Vi bare elsket hvordan de kunne bringe det magiske inn i fortellingen på en så selvfølgelig måte... helt ute av stand til å avsløre den opprinnelige inspirasjon.

Og så er det Brasil, da, som nordmenn ikke skjønner så mye av, men som vi forbinder med overmenneskelig fotball, og fyrig samba. Vi elsker karneval, men som kultur er vi ikke i nærheten av å kunne håndtere et. (Karnevalene i Oslo endte i enorme fyllekalas og måtte avvikles).

"Like sjelden som et torskehode", er et uttrykk i Brasil. Forklaringen på uttrykket er at torskehodene blir igjen i Norge når vi produserer tørrfisk til bacalao. Nasjonalretten. 

Vi nordmenn har imidlertid torskehoder nok, for å si det på den måten. Vi liker å være i hodene våre. Det er ikke en helt elendig metafor, hvis jeg sier at hvis vi nordmenn er torskhodet, så er brasilianerne kroppen. Vi er for mye hode. Vi finner det naturlig å sitte i mørket og gruble. Vi liker å løse problemer. Vi har dårlig kontakt med det lekne, sosiale indre barnet. (Til gjengjeld kan brasilianerne lære mye av oss når det gjelder de verdiene som har skapt vårt velferdssamfunn, men det er en annen historie). 

Jeg setter stor pris på mine brasilianske venner, og stor pris på hva deres kultur bringer. Fordi jeg opplever at den beriker det norske. Ikke bare med rytmer. Også med en sødme og en inderlighet som vi nesten er litt redde for, og nesten ser på med skepsis. Men som mangler litt i vår kultur. 

Derfor har jeg som prosjekt å synge disse sangene på norsk.

Celestial - Det himmelske

Hvis det er noe som virkelig er så sjelden som et torskehode i Brasil, så er det dogmatiske mennesker. "Spiritualitet uten religion" som er relativt nytt for oss, er noe brasilianerne har skjønt for lengst. De er mye flinkere enn oss til å se det poetiske i symbolske fortellinger, uten å henge seg opp i meninger, ismer og definisjoner. De har en kultur som er resultat av å blande religiøse systemer, og som stadig skaper nye synkretiske ritualer. De føler seg ikke så lett som oss truet av hengivelse. 

Denne sangen er skrevet av Janderson Fernandes som først var gnostisk prest, men som senere ble Prem Baba - en populær brasiliansk opplyst mester.

Sangen beskriver poetisk noe man kan oppleve i meditasjon. Et møte med fader og moder prinsippet, i det "himmelen åpner seg" og forenes med "jordens duftende hage."

I akkurat det øyeblikket, når jord og himmel møtes i hjertet, i det Hellige Bryllup, kommer kolibrien. Dette mystiske sendebud og symbol for ånd. Beija-flor: Blomsterkysseren. 

Magisk natur-realisme, kunne vi kanskje kalle det. I så fall burde det være midt i blinken for norske naturdyrkere og soltilbedere.

Celestial (Janderson)

Det himmelske, som kommer nå. Tett inntil deg, der vil jeg gå

Himmelens hoff, åpner endelig seg. Og min egen ånd, løfter seg mot deg

Hellige far, Gud skaperen. Opplys oss med, din glans så ren

Hellige Mor, blomst av sjasmin. Du din parfyme sprer, i hagen min

Englene synger i morgenrød. Den vakre soloppgangen, bringer sin glød

Guddommelig kjærlighet, som hellig er. Den åpner seg. Fra deg til meg

Å min historie, jeg søker den. Med hjelpen din, jeg finner frem

Denne hemmeligheten, som viser meg. Jeg kan den søke, i naturens speil

Jeg danser slik, blant blomstene. I den astrale hagen, i blant fargene

Ved å danse slik, fylt av kjærlighet. Kommer kolibrien, i hengivenhet