Selv støggen sjøl vil gjøre yoga......

De fleste av oss har heldigvis bare en personlighet. Vi finnes allikevel i flere utgaver av oss selv. Noen ganger er det han-som-fikser-hva-som-helst Richard som kommer til matten. Noen ganger er det en ganske annen og mindre tiltalende fyr som kommer. Eller rettere sagt, sleper seg.

 "And what rough beast, its hour come round at last,

Slouches towards Bethlehem to be born?" -W.B.Yeats

Jeg ønsker ham velkommen og gjør et nummer ut av at jeg ikke behandler ham som han andre. Han-som-fikser-alt. Da er det nemlig en stor mulighet for at han-som-ikke-orker-noen-ting marsjerer ut igjen. Han kan ikke fordra å bli verken pushet eller oppmuntret. Han har bare behov for å kjenne på hver eneste bevegelse. Hver eneste åndedrag. Uforstyrret og upresset.

Hvem av dem er det som har mest behov for å gjøre yoga? Det sier seg selv. Jo mørkere utgave som kommer, jo bedre er det.

Man skal ikke gjøre yoga om man er fysisk, eller psykisk, utslitt. Det er ikke det jeg mener. Man må snarere ha et visst overskudd om man skal klare å slippe de mørke og sårbare utgavene av seg selv til på matten. Det viktige er at du tillater at det skjer og er oppmerksomme på det. Og ikke minst at du har medfølelse med alle utgaver av deg selv.

Si som Terentius:

"Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed." 

Å forsøke å opprettholde en fasade eller et selvbilde i yoga er fullstendig motsatt av hva yoga handler om. Hvem er jeg her og nå? I dette øyeblikk? Kanskje er det ikke engang noe menneskelig. Kanskje er det løveutgaven (Singh) av meg selv som trenger denne serien. (Kanskje er det muldvarpen.....)

Helst av alt vil man vel være katteutgaven av seg selv....