Jeg gjør ikke yoga fordi det er sunt. Vel, det også, naturligvis. Jeg gjør yoga mest fordi det setter meg i kontakt med en kraft. En kraft hvis tupp er bevisstheten selv. Kundalini. Denne kraften fyller meg med gode følelsen av spontanitet og latter. Den gir meg den klare tanken.
Nå kommer jeg kanskje ikke så langt ned i gata etter yogaen før jeg er ute av vater, så og si. Det moderne samfunnet setter et høyt press på alle, og uansett moderne samfunn eller ikke, det er i relasjonene vi virkelig får prøvd hvor opplyste vi er.
Å være både yogi og vanlig samfunnsborger samtidig er ikke lett. Noe som ikke akkurat er helt vanlig at man forsøker heller. Enten så sitter man, dagen lang, i dyp meditasjon, gjerne ved kremasjonsgraver, eller så har man en familie å ta vare på, og en jobb å gå til.
Nanak (Uttales Nannek, født 20. oktober 1469, død 7. mai 1539) var strengt imot at man skulle trekke seg tilbake fra verden. Han forsøkte å få saddhuene, Indias asketiske vismenn, til å forlate sin askese og sin yoga. Slik at de kunne leve livene sine i relasjon til medmennesker, praktisere compassion, likeverd og sosial rettferdighet. Det er først når vi balanserer det meditative livet med det, hva skal jeg si, praktiske livet at vi griper hele livet. Å kaste bort livet sitt i sølibat, i kloster eller alene i en hule er ikke veien til opplysning, mente han.
Utfordringen til Nanak er å sitte i dyp meditasjon i sitt indre og bevitne alt som skjer med et nøytralt sinn, og samtidig være en aktiv medopplever i det ytre.
Satnam!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar