Å puste, eller å ikke puste. Det er spørsmålet....

De fleste av oss er lite til stede med vår egen pust. Vi blir slitne av det, eller det føles ubehagelig. Hvorfor det? Er det fordi vi ikke klarer å la være å blande oss inn? I noe som strengt tatt klarer seg selv? 

Når sinnet oppdager pusten, så klarer det som regel ikke å la være å blande seg inn. Det er i hvert fall min erfaring. Det bevisste sinnet, eller det man noe misvisende kaller ego, er en reformator. Stadig på utkikk etter å forbedre. Dermed legger det fort ambisjon på pusten. Den er ikke dyp nok, tenker sinnet, og begynner å være med å dra pusten. Men strengt tatt går sinnet bare i veien. Jo mer det prøver, jo lenger bort fra sin naturlige rytme kommer pusten. 

Da er det kanskje bedre å ignorere hele greia?

Dessverre påvirkes pusten selv om vi ikke legger merke til det. Hva vi har opplevd og følt har formet våre følelsesliv. Dette følelseslivet avspeiler seg i pusten. Dermed blir det viktig - allikevel - å gjøre bevisstheten oppmerksom på pusten. Slik at man kan knyte opp noen knuter og få en friere pust.

Hva om vi tilbyr det bevisste sinnet noe konkret å gjøre, når det forsøker å være oppmerksomt? Slik at det lar være å stikke kjepper i hjulene for pusten? 

Pranayama gjør nettopp dette, og ved hjelp av teknikker skapes det også nye pustemønster. Endring i måten vi puster på påvirker hele organismen. Det berører og beveger alle våre følelser og tanker. Pusten er mye mer enn bare vårt oksygenopptak. Åndedrettet er bærer av subtil livskraft, kalt prana.

• Prana er subtil livsenergi. 
• Ayama betyr å dra, eller ekspandere.
• Prana er ikke mulig å måle med dagens teknologi, men fullt mulig å erfare. 

"Selv havet gjorde pranayama, eller det hørtes i hvert fall slik ut."